VI VANDRER I FEIL RETNING, OG DET ER JæVLA TRIST

(Telemarksavisa): Da jeg var ung.

Vi sykla ned til løkka med ballen under armen.

Apachesykler. Lange skruknotter.

Is. Grus. Asfalt. Gress.

Sugge. Med de store gutta.

I pausene kjøpte vi en pose med Knott, de mørkegrå var kjøttkaker, de hvite var poteter.

Les også Ernst A. Lersveen: Alvorlig tillitsbrudd

Drømte oss bort

Vi drømte oss bort. La en mynt på togskinna og så den ble flat. Lekte at vi var Dalglish, Cantona eller Redondo.

Noen trente med de eldre gutta, noen spilte kamper med de eldre gutta. To år opp? Tre? Spilte ingen rolle, ingen klagde, ingen var misunnelige. Foreldre brydde seg ikke. Det var bare sånn det var.

Foreldre var foreldre.

Vi lekte fotball, uten press, der vi alle spilte VM-finalen, på løkka.

Vi drømte.

Neste generasjon.

Les også: Ber NFF komme på banen: – Dette er stort, men ingen snakker om det

Taxi overalt og steinhardt kunstgress

Ingen sykkel. Blir kjørt i taxi av foreldre. Overalt.

Kunstgress. Steinhardt kunstgress. De dyreste fotballskoene. Fortnite. Personlig trener. Akademier.

Foreldre med ambisjoner og krav. Misunnelse. Mitt barn er bedre enn ditt.

Nivåinndeling. Sone. Klubbytter. Hospitering. Topping. Vi teller ikke resultat. Alle skal med.

Voksesmerter, schlatters, Severs syndrom, overbelasting. Vi må trene mer!

Svelg stoltheten

Hvem drømmer nå?

Foreldre?

Klubbene?

Løkka har blitt ødelagt.

Vi må fortsatt kunne leke.

Barna må få lov til å drømme.

Gutter og jenter må få lov til å være gode.

Svelg stoltheten.

Vi vandrer i feil retning, og det er jævla trist.